1) inkludere mamma og pappa i reisene mine,
2) beholde bloggen som en slags reisedagbok og
3) vaere til hjelp for andre som tenker aa backpacke Soer-Amerika.

Naa, derimot, har jeg laget fb-profil til mor og far slik at de skan se bildene jeg legger ut der. Jeg har begynt aa skrive dagbok etter dataen ble stjaalet, og det er mye koseligere enn aa skrive paa bloggen. En maaned med reising utenfor BsAs har laert meg at man umulig kan laere av andre hva backpacking er – det maa oppleves.

For hvordan skal jeg engang begynne aa presentere vaar erlige 31-aar gamle britiske reisekamerat paa en blogg? Eller beskrive hvordan verdens hoeyste by ser ut naar graa skyer faller ned fjellene, mot byen farget av jord og rosa solnedgang? Slikt kan du ikke engang lese om i Lonely Planet.

Hva med foelelsen av aa faa frastjaalet passet naar man er utsemplet fra Bolivia men ikke inne i Argentina? Kun ved aa vaere der laerer man hva man maa gjoere, hvem som maa godnakkes og ikke minst hvordan man skriver brev til utenriksministeren i Norge.

Og hvordan gjenforteller man foelelsen av aa spise paa sin favoritt gay-cafe mens mennesker og hunder passerer forbi paa brosteinene i San Telmo, Puerto Maderos tango-bro, Recoletas parker, Microsentrums Calle Florida eller utenfor venners leilighet, dem som tar deg med paa familiens julefeiring?

Det, mis amigos, er umulig.

Livet er herlig, eller hva?

Iver og ut fra Andrea, hoe pa livet generelt og Buenos Aires spesielt.

Hjemmeeksamenen er i gang for fullt, og vi har endelig funnet et hostell med wifi. Dagene dedikeres til joggeturer i parken på kvelden i 30 varmegrader, oooog.. litt eksamensskriving. Oppgaven jeg har valgt er å skrive om structure and reality in Juan Rulfo’s Tell Them Not to Kill Me. Jeg er stuck. Jeg vurderer å ta meg en tur i svømmebassenget for å få en liten pause fra denne dagen. Blir nok ikke noe særlig blogging frem til jeg er ferdig med eksamenen. Fristen er 10. desember.

Og ja, jeg befinner meg for øyeblikket i Santa Cruz, Bolivia.

- AG

Etter noen fine dog rolige dager i Paraguay var vi fornøyde og klare for å sette kursen mot Bolivia. Planene om å dra til Salta og Túcuman i Nord-Argentina ble utsatt, og vi begynte å se frem til den 22 timers bussturen til Bolivia på søndag. Søndag kom. Tydeligvis er det ikke mange busser som drar på søndager fra Asunción, og Bolivia-bussen vår var en av disse. Gårsdagen ble dermed brukt til skyping og å lese Stieg Larsson bok número dos som jeg fikk byttet til meg på bussen hit. I dag har vi sittet i resepsjonen på hotellet vårt siden check-out klokken ti. Etter snart åtte timer i hotellresepsjonen kan jeg konkludere at en av de mest chill jobbene jeg vet om må være å være hotellansatt i Paraguay. Tror det har kommet en ny gjest i hele dag, og det går for det meste i å spise eller å se på dårlig såpeopera på tven. Bussen drar ikke før 19.30, og jeg har nettopp lest ut den ene boken jeg eier.

Ser ut som om jeg har en lang busstur foran meg..

ÅI! I skrivende stund har jeg enda ikke backpacket i en uke, men for noen innholdsrike seks dager jeg har hatt! Selve reisen startet da Nora og jeg tok en tyvetimers busstur til Puerto Iguazú fra Buenos Aires. Selve starten på turen var litt stressende. Jeg hadde på forhånd bestilt og betalt billettene, og skulle bare hente dem på busstasjonen i BsAs. Den nye, organiserte jeg hadde skrevet ned all slags reservasjonskode og andre koder man får tilsendt på mail etter betalingen. Vel. Alt bortsett fra navnet på selskapet. Dette kom jeg på da jeg så de 200 + skrankene på busstasjonen i Buenos Aires. Det var bare en ting å gjøre, nemlig å springe fra en skranke til en annen og spørre om de gjenkjente reservasjonskoden min. Til slutt fant jeg selskapet, men da viste det seg at operasjonskoden, som het RECHAZADA, betydde at betalingen ikke var gjennomført. Så nye billetter måtte kjøpes, men vi kom oss tilslutt på den riktige bussen. Nora var litt oppgitt, men fornøyd med å komme seg av sted til slutt. Tyve timer senere ankom vi Puerto Iguazú, en liten by tyve minutter unna vannfallene. Da vi kom til hostellet vårt kom det frem at jeg hadde klart å reservere en dag for tidlig. Nora ble igjen litt oppgitt – med all rett – men det ordnet seg og vi slapp å betale ekstra. Vi traff en hyggelig brite som vi gikk sammen med til vannfallene dagen etterpå. Vannfallene var utrolig nydelige, bildene rettferdiggjør virkelig ikke hvor fantastisk naturen var.

Dagen tok vi bussen til Ciudad del Este sammen med briten. Det var på impuls vi dro til Paraguay, jeg tror mottoet vårt for turen allerede har blitt brukt mye – ”Por qué no?”// ”Hvorfor ikke?”. Nora ville ser på kameralinse, briten trengte ny kameralader og jeg var nysgjerrig på Paraguay. Ciudad del Este er Paraguays nest største by i folkemengde, og den viktigste, økonomisk sett. Da vi kom der midt på dagen var det varmt, vi bar på tyvekilos-ryggsekker og vi ville komme oss til immigrasjonskontoret i byen siden vi av en ukjent grunn kun ble stemplet ut av Argentina, men ikke inn i Paraguay.. greit å holde seg unna problemer, særlig når Paraguay er Sør-Amerikas mest korrupte land. Passene ble til slutt stemplet, vi fant oss et hotell og sjekket ut hva nabolaget hadde å tilby. Overalt i gatene var det boder der folk solgte mat, klokker – ja, alt mulig. De fleste butikker solgte elektronikkvarer. Ciudad del Este er kun en time unn Brasil og Argentina, og fordi det er mye lavere skatt her enn i nabolandene, er det mange som drar til denne byen for å handle inn hva det enn måtte være. Dessuten blir mange varer smuglet, ikke minst narkotika. Det var spesielt å se politiet (som er kjent for å være ekstremt korrupt) stå med hva som for meg ser ut som store hagler rundt på hvert gatehjørne. Vi lærte senere at det tydeligvis er slik overalt i de store byene i Paraguay. Vi fikk inntrykket av at det eneste byen hadde å tilby var nettopp billige elektronikkvarer, men den gang ei! Vår ekstremt vennlige hotellvenn fortalte oss at det var en stor dam i nærheten. Igjen, por qué no?

Vi ble en ekstra dag for å se dammen. Vår overhyggelige venn ble med oss til dammen, men den åpnet dessverre ikke før senere på dagen. Hva faen, liksom. Det er en dam, hvordan kan den være stengt? Jaja.

Vi dro tilbake til byen, pakket sakene og vendte nesen mot Encarnación. I nærheten av Encarnación, som forresten er den tredje største byen i Paraguay, er to av verdens minst kjente – og minst besøkte – UNESCO World Heritage Sites. Vi dro til begge stedene, Trinidad og Jesús, og det var nydelig. ’Mi svetta som nåen galne’, tok buss, taxi og haiket for å komme oss steder, og da vi endelig var hjemme måtte alle tre ty til en liten siesta for å holde oss våkne til å spise middag.

I dag har vi tatt en femtimers busstur til hovedstaden, Asunción. Og ja, den er altså den største byen i Paraguay. Det er kjempefint å ta buss i Paraguay, landskapet rundt oss er så nydelig, så grønt og frodig og det gjør ingenting om bussturene er tre eller seks timer lange fordi det er så fint og bare sitte å tenke mens man ser ut på husene, skurene, kyrne som er bundet opp til trærne og apene likeså.. Men jeg savner Buenos Aires. Skikkelig.
De siste dagene har vært kjempebra, og litt vonde. Jeg savner vennene mine i Buenos Aires skikkelig mye, og jeg er hele tiden frem og tilbake om jeg skal besøke dem igjen. Pro: jeg savner dem masse. Con: det blir en laaang omvei uansett hvor vi drar. Pro: jeg får sett dem igjen. Con: minimum en dag i buss frem og tilbake for kanskje kun en uke i BsAs. Hm.. Nora sier at det ikke er en omvei dersom man trives et sted. Vi får se. Det blir ikke lettere av x antall meldinger og mailer:

- “What are you fuckin doing in Paraguay?? went to the biggest dam (itacumbú), and it was closed !!!! jajajaja (..) come back soon, ok? please?”.

 Jeg har også fått et plutselig og stort savn etter storbror, men den omveien blir altfor lang og ditto dyr.. Hehe.

Les beso!

Chau chicos!

Jeg følte selv det gikk veldig bra, og dro fornøyd hjem for å feire. Meg og roomien min, Katja, spiste biff til lunsj og sippet til vodka og appelsinjus på terassen frem til jeg dro på skolen for å få vite karakteren min. Man kan vel ikke si at jeg var klin edru da jeg gikk inn til sensor og læreren min.. Uansett, jeg endte opp med å bli lettere sjokkert da jeg fikk en A. Og utrolig stolt over at jeg bare hadde gjort en feil. Med bøyninger av adjektiver, substantiver, verb og god-knows-what-else, er jeg kjempefornøyd.

Synd skriftligen gikk så dårlig, da..

Da jeg kom hjem, spurte en Armin-venn om hvordan det gikk.

Me: You’ll never guess what I got!
G: B?
Me: No, an A! HAHA, in your face! 
G: Wait a minute.. Kekii just passed out… Congrats! Did you cheat?

Haha, godt å se at andre har troen på meg, altså! Tror ærlig talt at det var ingen som så det komme at ut av jentegruppen vår der de fleste har klart å holde en samtale på spansk siden dag en, at JEG skulle få A’en.

Super confidence boost!

Vår i Buenos Aires.

Velkommen til Yacht Club Argentina.. haha.

Henriette observerer hvordan man får opp et seil.

En del av havnen i Puerto Madeiro.

After-sailing drinks.

Welcome!
Crafts and activities
Tuesdays and Thursdays
Tora and Birgitte     Andrea and Nora
They invite you all at 15.00
After lunch

Vi får alltid deilig mat når vi kommer.

Før kampen var det selfølgelig nødvendig å lære las chicas noruegas diverse heia-sanger.

For å gjøre opplevelsen autentisk var det viktig å stå like tett som på tribunene.

La Bombonera.

Vi fikk is!

Snille venner som tar oss med på kamp.