El final

Jeg har valgt aa blogge av tre grunner, nemlig for aa

1) inkludere mamma og pappa i reisene mine,
2) beholde bloggen som en slags reisedagbok og
3) vaere til hjelp for andre som tenker aa backpacke Soer-Amerika.

Naa, derimot, har jeg laget fb-profil til mor og far slik at de skan se bildene jeg legger ut der. Jeg har begynt aa skrive dagbok etter dataen ble stjaalet, og det er mye koseligere enn aa skrive paa bloggen. En maaned med reising utenfor BsAs har laert meg at man umulig kan laere av andre hva backpacking er – det maa oppleves.

For hvordan skal jeg engang begynne aa presentere vaar erlige 31-aar gamle britiske reisekamerat paa en blogg? Eller beskrive hvordan verdens hoeyste by ser ut naar graa skyer faller ned fjellene, mot byen farget av jord og rosa solnedgang? Slikt kan du ikke engang lese om i Lonely Planet.

Hva med foelelsen av aa faa frastjaalet passet naar man er utsemplet fra Bolivia men ikke inne i Argentina? Kun ved aa vaere der laerer man hva man maa gjoere, hvem som maa godnakkes og ikke minst hvordan man skriver brev til utenriksministeren i Norge.

Og hvordan gjenforteller man foelelsen av aa spise paa sin favoritt gay-cafe mens mennesker og hunder passerer forbi paa brosteinene i San Telmo, Puerto Maderos tango-bro, Recoletas parker, Microsentrums Calle Florida eller utenfor venners leilighet, dem som tar deg med paa familiens julefeiring?

Det, mis amigos, er umulig.

Livet er herlig, eller hva?

Iver og ut fra Andrea, hoe pa livet generelt og Buenos Aires spesielt.